Analysen

NLK-kode

IgG1: NPU 19817
IgG2: NPU 19818
IgG3: NPU 19819
IgG4: NPU 19820

Analyseres ved

Laboratoriemedisin Tromsø, UNN HF

Prøvebehandling

Prøvemateriale

Serum

Prøvemengde

Min 1 ml

Prøvebehandling

Serum sentrifugeres og avpipetteres før forsendelse til UNN

Holdbarhet

Serum: inntil 7 dager oppbevart ved 2-8 ˚C

Analyseringsintervall

Analyseres fortløpende

Analysemetode

Nefelometri

Klinisk

Indikasjoner

Utredning av immunsvikt hos pasienter med kliniske tegn og symptomer på primær eller sekundær humoral immunsvikt eller kombinert immunsvikt (cellulær og humoral). Ved mistanke om IgG4-relatert sykdom (IgG4-RD).

Referanseområde

Alder

IgG1 g/L

IgG2 g/L

IgG3 g/L

IgG4 (g/L)

<1 år

1,51-7,92

0,26-1,36

0,093-0,920

0,004-0,46

1 - 3 år

2,65-9,38

0,28-2,16

0,087-0,864

0,009-0,742

3 - 6 år

3,62-12,28

0,57-2,90

0,129-0,789

0,013-1,446

6-12 år

3,77-11,31

0,68-3,88

0,158-0,890

0,12-1,699

12- 18 år

3,62-10,27

0,81-4,72

0,138-1,058

0,049-1,985

Over 18 år

4,05-10,11

1,69-7,86

0,11-0,85

0,03-2,01

Tolkning

Klinisk informasjon
Det mest forekommende immunglobulinet i humant serum er immunoglobulin G (IgG) (omtrent 80% av totalen). IgG-immunoglobulin deles i 4 subklasser (IgG1 til IgG4). Hver subklasse inneholder en strukturelt unik IgG-tunge kjede. Fordeling av subklasser er omtrent som følgende; 65% IgG1, 25% IgG2, 6% IgG3 og 4% IgG4. De forskjellige IgG-subklasser har i noen grad forskjellige biologiske egenskaper. Alle de fire IgG-subklassene fungerer som opsoniner, binder seg til mikrober og kan initiere fagocytose. De har ulik evne til å aktivere den klassiske komplement veien: IgG1 og IgG3 fikser komplement mest effektivt mens IgG2 gjør det svakt og IgG4 binder ikke komplement. Antistoffresponsen mot forskjellige patogener viser "IgG-subklasse-restriksjon". Antistoffresponser mot protein- og virale antigener er hovedsakelig sammensatt av IgG1 og IgG3, mens responser til polysakkaridantigener stort sett er IgG2 relatert.
Forekomsten av IgG-subklassemangel hos voksne er 1:250. Mangel av subklasser må ikke gi kliniske manifestasjoner. IgG-subklassemangel  er mest assosiert med IgA-mangel. Omtrent 15% av pasientene med IgA-mangel har også IgG-subklassemangel, for eksempel IgA- med IgG2 og IgG4-mangel. IgG-subklassemangel kan forekomme sammen med andre immune deficiter for eks. ataksi-telangiektasia og selektiv IgM-mangel. Malignitet, EBV-, CMV-infeksjon, noen legemidler (systemiske glukokortikoider, anti-epileptika, immunsupressiva), GI- protein tap, nyreproblemer kan føre til sekundær hypogammaglobulinemi/ lyfmopeni også.

Tolkning
Noe reduserte serumnivåer av en eller flere IgG-subklasser er ikke uvanlig, og kan sees hos friske. Reduserte nivåer kan hos enkelte være assosiert med dårlig vaksinerespons. Motsatt, kan noen individer med mangelfulle spesifikke antistoffresponser mot polysakkaridantigener ha normale serumnivåer av IgG-subklasser.
Redusert serumnivå av IgG-subklasser er assosiert med residiverende eller kroniske luftveisinfeksjoner. Det kan også forekomme økt frekvensen av lungeforandringer (fibrose, bronkiektasi).
For å stille diagnosen IgG-subklassemangel bør det i tillegg til klinikk oppfylles følgende kriterier:

1. Redusert konsentrasjon av minst to av IgG-subklassene. Serum nivået av tilsvarende IgG-subklasse bør være < 2SD av gjennomsnittlige verdier for alderen med normalt nivå av IgM og IgA.
2. Alder >7 år gammel
3. Dårlig respons på enkelte vaksiner (ved IgG2-mangel ses ofte dårlig respons på visse kapselpolysakkarider (e.g. pneumokokk)).
4. Andre differensialdiagnoser er utelukket.

IgG1-subklassemangel
barn <10år - IgG1 < 2,5g/L
voksne -  IgG1 < 3,0g/L
IgG1 utgjør normalt 60 til 70% av total IgG, lave nivåer av IgG1 vil vanligvis presenteres som hypogammaglobulinemi. Kun pasienter med lav IgG1 serumnivå og normalt nivå av andre IgG-subklasser, IgM og IgA diagnostiseres med selektiv IgG1-mangel.  IgG1-mangel assosieres med residiverende sino/pulmonale infeksjoner, og en del av pasientene kan ha astma. IgG1-mangel kan forekomme hos pasienter med generell hypogammaglobulinemi for eksempel hos pasienter med Common Variable Immundeficiency (CVID) sammen med betydelig nedsatt IgM eller IgA. Barn har ved 1 års alder 50% av en voksen persons IgG1- og IgG3-nivå, og ca. 75% ved 5 års alder. Hos barn <5 år kan IgG1-mangel kan være forbigående og skyldes så kalte «fysiologisk hypogammaglobulinemi».

IgG2-subklassemangel
barn <10år - IgG2 < 0,5g/L
voksne -  IgG2 < 0,5g/L
IgG2- mangel forekommer oftere hos barn enn hos voksne. I tillegg stiger IgG2-nivå stiger saktere enn andre subklasser, barn har ved 1 års alder 20% av voksen persons nivå, 50% ved 5 års alder og 75% ved 14 års alder. De fleste pasienter med IgG2-mangel har tilbakevendende bihulebetennelse, otitt eller lungeinfeksjoner. Pasienter (inkludert barna) med IgG2-mangel har ofte mangelfull antistoffrespons mot polysakkaridantigener inkludert bakterieantigener assosiert med Haemophilus influenzae type B, Streptococcus pneumoniae og Neisseria meningitidis.  IgG2-mangel forekommer oftest i kombinasjon med IgG4 og IgA-mangel.  Sekundært IgG1- og/el IgG2-mangel kan sees assosiert med en rekke autoimmune revmatiske sykdommer (SLE, juvenil diabetes, primær Sjøgren syndrom, autoimmune cytopenier), vaskulitter eller HIV.

IgG3 og IgG4 -subklassemangel
barn<10år - IgG3 < 0,15 g/L, IgG4 < 0,01g/L
voksne  -   IgG3 < 0,1 g/L, IgG 4 < 0,01g/L
Isolert IgG3- eller IgG4-mangel forekommer sjeldent, og den kliniske betydningen er ikke helt avklart. IgG3-mangel forekommer oftere hos voksne og er assosiert med astma, bihulebetennelse, bakterielle øvre og nedre luftveisinfeksjoner (M. catarrhalis, S. pyopgenes), gastro-intestinale infeksjoner. Sekundært IgG3-mangel forbindes med intraktable epilepsi hos barn og autoimmune revmatiske sykdommer, spesielt SLE.
IgG4-mangel forekommer ofte samtidig med IgG2-mangel el IgG2-IgA mangel. Isolert IgG4-mangel har usikker klinisk betydning. Kan være helt asymptomatisk eller assosiert med økt forekomst av lungeaffeksjon (infeksjoner, fibrose, bronkiektasi).

IgG4- relatertsykdom
IgG4-relatert sykdom er et nylig erkjent syndrom, etiologien er ukjent og forekommer oftere hos middelaldrende og eldre menn. Flere organsystemer kan være involvert. Følgende tilstander er beskrevet assosiert: type-1 autoimmun pankreatitt og skleroserende cholangitt, tåre- og spyttkjertel affeksjon, inflammatorisk orbital pseudotumor, kronisk skleroserende periaortitt med påfølgende retroperitoneal fibrose, Riedel tyroiditt (undergruppe av Hashimoto tyroiditt), IgG4-relatert interstitiell pneumonitt og IgG4-relatert tubulointerstitiell nefritt. I involverte organer er det tumorlignende hevelse med infiltrater av IgG4-positive plasmaceller med tilhørende "storiform" fibrose. I tillegg finnes forhøyede serumkonsentrasjoner av IgG4 hos 60% til 70% av pasientene som er diagnostisert med IgG4-RD.

Diagnosen stilles ved vevsbiopsi med typiske histologiske funn. Det anbefales analysering av IgG4 serumnivå ved mistanke om IgG4-RD, selv om forhøyete verdier verken er diagnostiske eller spesifikke. Forhøyede serum-IgG4 identifiserer en undergruppe av pasienter med mer alvorlig sykdom. Hos ca 1/3 av pasientene med biopsi-påvist klinisk aktiv IgG4-RD kan serum-IgG4-konsentrasjon være helt normal. IgG4-serum nivået har en tendens til å øke med antall organer som er involvert og reduseres vanligvis etter behandling med glukokortikoider. Lave verdier av komplement kan være også en nyttig indikator for sykdomsaktivitet hos IgG4-RD pasienter med nyreaffeksjon.

Forhøyede IgG4 verdier kan ses hos ca 4-5% av frisk befolkning. Utover dette kan IgG4 være økt ved en rekke andre tilstander: sykdommer i galleveier og/eller pankreas, sarkoidose, allergiske sykdommer og ANCA assosierte vaskulitter.

Referanser

  1. Umetsu DT, Ambrosino DM, Quinti I, et al: Recurrent sinopulmonary infection and impaired antibody response to bacterial capsular polysaccharide antigen in children with selective IgG-subclass deficiency. N Engl J Med 1985;313:1247-1251
  2. Norske retningslinjer for diagnostikk og behandling av primær immunsvikt, 2015
  3. Wallace ZS, Deshpande V, Mattoo H, Mahajan VS, Kulikova M, Pillai S, Stone JH Arthritis Rheumatol. 2015;67(9): 2466. 
  4. Immunologic Disorders in Infants and Children (5th Ed), Ochs HD, Stiehm ER, Winkelstein JA (Eds), Elsevier, Philadelphia 2004. Copyright © 2004 Elsevier.
  5. Rose N & Mackay I. The Autoimmine Diseases, Fifth Edition 2014.
  6. Khosroshahi A,  Wallace ZC, Crowe JL, Akamizu T et al. International Consensus Guidance Statement on the Management and Treatment of IgG4-Related Disease. ARTHRITIS & RHEUMATOLOGY Vol. 67, No. 7, July 2015, pp 1688–1699

Annet

Fagområde

Allergi og immunologi