Vanligste agens

I Norge er årsaken oftest virus.
Rotavirus dominerer hos små barn, men også adenovirus, sapovirus og astrovirus forekommer.
Noroviruser en vanlig årsak til epidemisk gastroenteritt også hos voksne, spesielt i institusjon.

Både rotavirus, norovirus og adenovirus kan gi kronisk diaré hos eldre og tidvis alvorlig sykdom hos immunsupprimerte.

Campylobacter, Salmonella, Shigella, enteropatogene Escherichia coli og Yersinia enterocolitica er de vanligste tarmpatogene bakterier.

Gule stafylokokker, Bacillus cereus og Clostridium botulinum kan gi toksinbetinget gastroenteritt.
Parasittære årsaker som Giardia lamblia og amøber er sjeldne.

Symptomer

  • Viktig med en god anamnese (reiser, liknende tilfeller i nærmiljø og antibiotikabruk).
  • Hovedsymptom er diaré (≥3 løse avføringer per dag) og ofte forekommer kvalme, oppkast, kramper og magesmerter. Feber kan forekomme.
  • Ved kort inkubasjonstid (under seks timer etter matinntak) og med oppkast som dominerende symptom, er matforgiftning med preformert bakterietoksin sannsynlig.
  • Slim og blod i avføringen tyder på invasiv infeksjon med bakterier og en sjelden gang amøber.
  • Vandig diaré og oppkast ses ofte ved virale infeksjoner.
  • Ved Giardia lamblia-infeksjon er det ofte langvarig og intermitterende vanntynn, skummende diaré.

Indikasjon for prøvetaking

Akutt gastroenteritt

  • Bakteriologisk undersøkelse (tarmpatogene bakterier)av fæces bør utføres ved importdiaré, sykdomsvarighet over en uke og ved feber. Bakteriell diagnostikk er kun aktuell i de tilfeller hvor spesifikk behandling kan være relevant eller som ledd i en epidemiologisk utredning. Diagnostikk i allmennpraksis nødvendig kun unntaksvis; dvs ved tegn til alvorlig infeksjon (blodig diaré, påvirket allmenntilstand) eller ved langvarig diaré (>2 uker). Pasienthistorie med sykdomsforløp, symptomer og evt. smittested er viktig for valg av analyser og medier.
  • Ved vedvarende diare og tre negative bakterieundersøkelser, undersøkes for parasitter i fæces. Kartlegging av etiologien kan ha epidemiologisk interesse.
  • Virologisk undersøkelseav fæces:
    • Gastroenteritter hos småbarn
    • Lokale utbrudd av akutt mage/tarmsykdom
    • Utbrudd på institusjoner (sykehus, barnehager, alders- og sykehjem osv)
    • Mistanke om mat- eller vannbåren infeksjon
    • Mistanke om neonatal infeksjon - også uten tarmsymptomer
  • Ved importdiaré fra tropiske eller subtropiske områder med dårlige hygieniske forhold er terskelen for å utføre parasittundersøkelse lavere. I slike tilfeller kan man vurdere å gjøre parasittundersøkelse på samme tidspunkt som den bakteriologiske undersøkelsen. Dette gjelder også ved diaré hos nylig ankomne asylsøkere eller flyktninger.
  • Serologi:Sjeldent av verdi. Kan være aktuelt ved komplikasjoner til Yersiniainfeksjon og ved invasiv amøbeinfeksjon. Widals reaksjon er ikke aktuell ved utredning av akutt gastroenteritt. Infeksjoner med enteropatogene agens gir alt i alt ofte både sene og upålitelige antistoffsvar. En akutt diarè er derfor i seg selv ingen indikasjon for serologiske undersøkelser.  Både spesifisitet og sensitivitet er for dårlig. Slike undersøkelser kan likevel være nyttige ved enkelte komplikasjoner. Ved mistanke om Salmonella typhi bærersituasjon kan undersøkelse av antistoff mot kapselantigenet Vi være aktuelt.

Langvarig diaré

  • Over tre daglige tømninger av løs avføring i mer enn 2-3 uker.
  • Mikrobiologi: Avføringsprøve til dyrkning på tarmpatogene bakterier og eventuelt virus. Eventuelt Clostridium difficile dyrkning. Parasittundersøkelse ved mistanke om smitte i utlandet.
  • Serologi: Shigella, Salmonella, Yersinia og Widal er sjeldent til noe nytte.

Antibiotikassosiert kolitt

  • Pasienter som har fått antibakteriell eller cytostatika behandling i de siste 6-8 uker og som utvikler (i) diarè med mer enn 6 uformede avføringer i løpet av 36 timer eller (ii) puss-holdige og/eller blodige avføringer eller (iii) feber og abdominalsmerter uten annen forklaring (også ved obstipasjon eller ileus).
  • Pseudomembranøs kolitt, også uten diarè.
  • Ved opphoping av tilfeller i en avdeling: Bærerundersøkelser av pasienter, personale samt relevante miljøundersøkelser.
  • Kontrollprøver etter vellykket behandling er ikke nødvendig
  • Mikrobiologi: Avføring til Clostridium difficile dyrkning- og toksintest.